Olje for utvikling-programmet er et samarbeid mellom Norge og Bolivia, dog også med flere andre land på verdensbasis, med hovedfokus på å utveklse erfaringer innenfor olje-og gass-sektoren. Under det andre politiske programmet som ble avholdt i La Paz i slutten av april, fikk LAGs solidaritetsbrigadister i Bolivia møte to representanter for Olje for utvikling, Hege Fisksnes og Finn Moksvil. Og så ble denne artikkelen til.
Olje på vann, gass på land
Utvinningen av fossile brensler foregår på ulikt grunnlag. I Norge har vi oljeplattformer offshore, mens Bolivia kun utvinner gass på land. Med denne forskjellen tatt i betraktning, er det viktig å tillegge at det i begge tilfeller er snakk om ikke-fornybare ressurser, og at hensikten med dette samarbeidet er å unngå at funn av fossile brensler blir en forbannelse, istedet for en velsignelse. Det har vist seg i andre olje-og gass-produserende land at funn av gass- og oljeressurser øker korrupsjonen, samt generer større sosiale ulikheter. Et viktig element i samarbeidet har vært å øke nivået av åpenhet – transparency, når det gjelder investeringer og bruk av penger som kommer fra olje-/gass-sektoren. I den forbindelse samarbeides det med institusjonen Publish What You Pay.
Santo Ramirez og korrupsjonSanto Ramirez, den tidligere lederen for det halvstatlige olje/gass-selskapet YPFB, skuffet mange MAS-sympatisører da korrupsjonsskandalen om fiksing av kontrakter med Catler UniService ble avdekket. Etter anklagene for korrupsjon mistet Ramirez troverdigheten han tidligere hadde, og som partimedlem av regjeringspartiet MAS har han bidratt til å sverte regjeringen. Denne skandalen har ført til en restrukturering av YPFB, og mange av de tidligere lederne har blitt byttet ut. Dette er et forsøk på å gjenvinne troverdigheten til selskapet, samt skape en annen bedriftskultur i forhold til korrupsjon, hvilket er lettere sagt enn gjort i et land hvor korrupsjon på alle nivåer har gjennomsyret samfunnet i en årrekke. Den nåværende lederen av selskapet, Carlos Villegas, har en tøff oppgave foran seg.
Statlig kontroll og politisk ustabilitet
Et nøkkelspørsmål som dukket opp under intervjuet, er om man i Bolivia kan oppnå en sterk statlig kontroll av olje/gass-sektoren med tanke på mangel av politisk stabilitet. De siste 200 årene har det vært omtrent like mange statskupp, og opposisjonen til dagens regjering lykkes nesten i å velte regjeringen senest ifjor. Denne konjunkturen vanskeliggjør kontinuiteten av politiske prossesser. Sammenlignet med Norge på 1970-tallet, i forhold til funn av olje og stalig kontroll, hadde Arbeiderpartiet sittet ved makten en årrekke og det var en tid med stabile politiske konjunkturer som tillot sterk statlig kontroll over olje/gass-sektoren. I denne forbindelse må viktigheten av en mektig norsk fagforeningsbevegelse trekkes frem, samt deres påvirkning i utformingen av norsk oljepolitikk. De bolivianske fagforeningene fikk hard medfart under diktaturene som herjet Bolivia for noen tiår siden, for ikke å glemme den negative påvirkningen av 1990-tallets og den senere tids neoliberalistiske regimer. Dette er faktorer som har bidratt til å stikke kjepper i hjulene for en konsolidering av den bolivianske fagforeningsbevegelsen. På den annen side, ifølge representanter fra den bolivianske oljefagforeningen, har man begynt å se positive organisatoriske tendenser under nåværende Morales-regjering. For å få et grep om hvordan dagens bolivianske regjering har oppnådd økt statlig kontroll av olje-/gass-sektoren, vil jeg kort nevne de viktigste elementene i nasjonaliseringsprossessen.
Nasjonalisering
1.mai 2006 presenterte Evo Morales dekretet om nasjonalisering av olje-/gass-sektoren, hvilket blant annet innebar en økt skattelegging av inntektene til den respektive sektoren. Med dette dekretet, går nå 32 prosent av oljeinntektene (IDH) til investeringer i blant annet utdannelse, helse og infrastruktur på kommune- og fylkesnivå. 18 prosent utgjør såkalte regalias, som kan beskrives som en type kompensasjon til befolkningen hvor disse ikke-fornybare ressursene utvinnes. De resterende 50 prosentene av inntektene brukes til å dekke utgifter de ulike selskapene har hatt i forbindelse med utvinningen. Som følge av nasjonaliseringen, ble kontraktene med de transnasjonale selskapene re-forhandlet, og i visse ledd av olje/gass-utvinningsprossessen eier YPFB 51 prosent. Eksemplelvis transport-selskap som tidligere i stor grad var eid av private selskaper, er nå under statlig kontroll. Det skal dog nevnes at transnasjonale selskap fortsatt i høyeste grad opererer i Bolivia og at det ikke har foregått noen ekspropiering, men man ser gradvise steg mot økt statlig kontroll. Samt må det også nevnes at selv om statlig kontroll har vært et nøkkelelement i norsk oljepolitikk, betyr ikke det at dette nødvendigvis er det beste for Bolivia. En fullverdig nasjonalisering av olje-/gass-sektoren krever enorme økonomiske ressurser, og en ”tecnologia de punta”, altså avansert moderne teknologi, for å gjennomføre. Ethvert land må organisere seg på sin måte, i forhold til sine økonomiske og politiske forutsetninger, gjeldende kultur og tradisjoner.
Dermed er ikke nødvendigvis den norske oppskriften med sterk statlig kontroll det beste alternativet for Bolivia, men snarere en gylden middelvei som den man i dag ser gjøre seg gjeldende. Olje for Utvikling-prosjektet er heller ikke ment som en hjelp innført fra et ”ovenfra-og-ned”-perspektiv, snarere et samarbeid side om side i tråd med de politiske konjunkturene i Bolivia.